Hver gang vi retter pekefingeren mot offeret, bidrar vi til nye overgrep

Teksten inneholder beskrivelser av victim blaming og seksuelle overgrep. 


For en uke siden fortalte håndballspiller Nora Mørk i et intervju at hun har blitt utsatt for bildespredning på nett. Utallige andre kvinner har vært ofre for lignende overgrep, blant annet ble det i januar avdekket et lukket forum hvor tusenvis av norske jenters private bilder deles uten deres samtykke. Dette er et voldsomt uttrykk for kvinnehatet som florerer i samfunnet vårt.

Under enhver nyhetssak om misbruk av andres private bilder, enten de er lagt ut på nett som hevnporno, spredd fra person til person, eller hacket og stjålet fra sosiale medier, apper eller fra offerets egen mobil eller datamaskin, preges kommentarfeltene av mennesker som mener dette er ofrenes feil. En av kommentarene om nettovergrepet mot Mørk lød:

“Håper jenter slutter å ta slike bilder av seg selv i sårbare situasjoner når de ser hva følgen kan være.”

giphy (39)

Slike ytringer er farlige. De bidrar til å unnskylde og legitimere handlingene til gjerningspersonen. Å spre private bilder av andre er et overgrep, og et overgrep er aldri offerets skyld. Vi eier alle vår egen kropp. Problemet er ikke at mange av oss tar bilder av oss selv, det har vi fullstendig rett til. Det er gjerningspersonen som velger å begå et overgrep, det er hens handling som er motbydelig og kriminell, og det er derfor hen vi bør fokusere på og kritisere.

Det er kommentarer som dette som er overgrepskultur. Overgrepskultur betyr ikke at vi synes at overgrep er greit, men at vi unnskylder overgripere ved å anse overgrep som noe vi bare må forvente og leve med. Dette gjør vi ofte uten å tenke over det. Holdningen om at overgrep er uunngåelig er så sterk at i stedet for å ansvarliggjøre overgriperen, legger vi ansvaret og skylden over på offeret.

Dette er særlig ofte retta mot kvinner.
Blame-you


Vent nå litt, tenker kanskje du. Overgrep er ikke uunngåelige, de kan forhindres! Dersom du bare er litt smart og tar noen forholdsregler slik at ingen får mulighet til å begå et overgrep mot deg, så vil det jo gå bra!  Mange vil kalle dette en god intensjon, men i virkeligheten skyver det ansvaret bort fra overgriperen og fokuset vekk fra problemet. Sidenvi har normalisert overgrep som en uvegerlig del av samfunnet, rettes blikket mot hvilke forholdsregler kvinner bør ta for å unngå å bli et offer. Utseendet, personligheten, oppførselen og seksualiteten vår blir regulert i tro om at det vil gjøre oss tryggere.

Når vi tenker at overgrep alltid vil skje, men likevel oppfordrer til å ta forholdsregler, sier vi egentlig pass på at det ikke skjer med deg, men med hun andre. Hun i miniskjørtet, hun som flørter med ukjente menn på fest, hun som har nakenbilder av seg selv på mobilen. Hun som ikke fulgte forholdsreglene.

tenor (2)

Vår egen forsiktighet vil ikke klare å hindre seksuelle krenkelser fra å skje, fordi det aldri er offeret som forårsaker overgrepet. Vi kan ta alle mulige forholdsregler, innskrenke valgmulighetene og livsutfoldelsen vår på alle måter og fortsatt ikke være trygge, ettersom disse begrensningene ikke gjør noe med overgriperens makt og mulighet til å velge å begå overgrepet. Å begrense kvinners muligheter er å pålegge oss ansvaret for å unngå å bli utsatt for overgrep, i stedet for å ansvarliggjøre gjerningspersonen. Dette er ingen god løsning og det vil ikke lykkes i å utrydde seksuell vold. Overgrep forekommer i alle typer relasjoner og situasjoner, og forskning viser at de fleste overgrep blir begått av noen offeret kjenner. Hvilke forsiktighetsregler skal vi skal følge med personer vi stoler på?

Forestillingen om at overgripere er umennesker blottet for empati og fornuft er en avgjørende årsak til hvorfor vi ser på overgrep som uunngåelige. Vi tenker at monstre alltid vil være monstre, de klarer vi ikke stoppe uansett hva vi gjør. Å umenneskeliggjøre overgripere er derfor å gjøre overgrepsofre en enorm bjørnetjeneste, fordi ofrene ender opp med det malplasserte ansvaret og skylden for overgrepet. 18. september skrev Hedda Lingaas Fossum i Klassekampen om den kognitive dissonansen i kulturen vår; alle kjenner noen som har blitt voldtatt, men ingen kjenner en voldtektsforbryter. Bare når vi begynner å tenke på overgriperen som et familiemedlem, en venn, en kjæreste, en medelev og en kollega, vil vi klare å plassere ansvaret der det hører hjemme og ta tak i kulturen som normaliserer og unnskylder overgrep.

For det er merkelig at vi tenker at overgripere umulig kan stoppes, samtidig som vi mener kollektive leveregler for kvinner er gjennomførbare og realistiske.
giphy (21)

Når samtalen om ulovlig bildespredning fokuserer på hva man bør gjøre og ikke gjøre for å unngå å bli utsatt for overgrep på nett, gir vi samtidig beskjed til gjerningspersonen og alle andre at det er greit å spre slike bilder, for offeret skulle jo ikke tatt bilder av seg selv i utgangspunktet. Slik avler vi nye overgrep, og holdningen om at overgrep er uunngåelige blir en selvoppfyllende profeti. Dermed forsterkes og videreføres overgrepskulturen.

giphy (41)

Så hvordan kan vi forhindre overgrep? Først og fremst må vi slutte å rette pekefingeren mot offeret. Hver gang vi gjør det, bidrar vi til nye overgrep. Forebygging er livsviktig, men forebyggingsarbeid kan ikke dreie seg om hva vi skal gjøre for å unngå å bli ofre. I stedet må vi fokusere på opplysning om samtykke, respekt, likeverdighet, grensesetting og maktforhold, og opplysninga må rette seg mot både barn, ungdom og voksne. For vi er alle i stand til å begå overgrep dersom vi ikke lærer hvor grensene går.

Vi må bygge en kultur hvor vi verdsetter og respekterer alles rett til kroppslig autonomi og selvbestemmelse, og hvor overtramp av denne rettigheten får alvorlige konsekvenser for gjerningspersonen, også når det skjer på nett.

Vi må begynne å se overgripere som mennesker som lever i og påvirkes av det samme samfunnet vi alle er en del av. Derfor må vi også holde oss selv og hverandre ansvarlige: gjennom å tenke over hvordan vi selv er med på å reprodusere overgrepskultur, kan vi ta grep. Si ifra til kompisene dine som vitser om voldtekt at det ikke er greit. La være å kommentere, ta på eller dele bilder av andres kropper uten å få tillatelse først. Ikke påfør noen skam for hvordan de velger å uttrykke sin egen seksualitet. Lytt til overgrepsofre.

Vi må alle være endringen vi ønsker å se.

tenor (4)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s